Jeg kan ikke huske at jeg lærte å strikke. Ergo må jeg ha blitt født med evnen. Ikke sant? Det er jo bare logisk når man tenker på det. Det jeg derimot kan huske er at jeg tok opp et seriøst forhold med strikkepinnene som student. Og i løpet av årene etter det har jeg ikke lagt dem fra meg på langt nær så lenge som denne gangen.
Jeg har ikke strikket på - *drumroll* - 2 og en halv måned!!! Det var langt fra planlagt å ta en pause fra strikkepinnene - vi har i grunnen hatt et veldig fint og harmonisk forhold - men noen ganger bare blir det slik. Livet tar over styringen, og strikking er plutselig den minst fristende aktiviteten en småbarnsmor med kvalme kunne tenke seg. Bortsett fra hekling. Jeg brekker meg nesten bare jeg tenker på hekling.
Har du barn (og er av hunkjønn) har du kanskje allerede utledet at en liten lillesøster eller lillebror har tatt bolig i magen min. For ingen annen kvalme enn svangerskapskvalme kan være så ulogisk at man får brekninger av å se garn, strikkepinner, symaskin, interiør- og hobbyblader, kreative blogger, eller en uskyldig heklenål.
Kvalmen regjerer dessverre fortsatt over størsteparten av dagene mine, men heldigvis har den nå tillatt strikking som tidsfordriv. Hekling er fortsatt utelukket. Hvis noen kan forklare hvordan svangerskapskvalme fungerer - slik at jeg forstår hvordan iskrem kan stille kvalmen mens heklenålen har motsatt effekt - skal dere få en god klem, og hell og lykke resten av livet.
Bunnteksten er allikevel - kvalmen til tross - at vi gleder oss stort til å få enda en liten en i hus, og til at lille Elinemor skal bli storesøster. En gang i oktober. Og mens vi venter stagger jeg kvalmen med iskrem eller hva annet kroppen skulle ønske seg til enhver tid, og gleder meg over små spark og den voksende magen.
Ha en fin fredag!
